Selv om verdens oppmerksomhet nå med rette har flyttet seg til Egypt og de imponerende demonstrasjonene der, er det fremdeles viktig at vi ikke glemmer Hviterussland helt. I et innlegg på Dagsavisens nye nettbaserte debattsider argumenterer jeg i dag for å fjerne visumplikten for hviterusserne i Schengen-området. Dette vil gi vanlige hviterussere en mulighet til [...]
Archive for the 'Politikk' Category
Det var ingen som hadde forutsett det som skjedde i Minsk på valgdagen 19. desember og det finnes ingen rasjonell forklaring på myndighetenes hensynsløst brutale reaksjoner mot de fredelige demonstrantene.
På valgdagen 19. desember viste Lukasjenka at han kan undertrykke opposisjonen både i Minsk’ gater og på nettet.
Journalisten Svjatlana Kalinkina mener at Aleh Bjabenins død kan være et resultat av en maktkamp i apparatet rundt president Lukasjenka.
I forrige uke ble kunstkuratorene Jurij Samodurov og Andrej Jerofejev ilagt bøter på henholdsvis 200.000 og 150.000 russisk rubler (ca. 40.000 og 30.000 NOK) beskyldt for å ha spredd hat og fornærmet ortodokse russere med utstillingen ”Forbudt kunst” som ble holdt i Sakharov-museet i 2024. 
Jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i gårdagens utgave av Dagsavisen: Russisk rasisme.
Amnesty UiB inviterte nylig til visning av filmen Zjurnalisty (som jeg har omtalt tidligere) og ba meg snakke litt om situasjonen for journalister i Hviterussland. Jeg har lastet opp Powerpoint-presentasjonen her, og sammenfattet noen sentrale poenger under.
Jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i dagens papirutgave av Adresseavisen:
Unyansert om Ukraina
Bjørn Nistads analyse av ukrainsk politikk er unyansert og skjemmes av faktiske feil.
Forfatteren Vladimir Sorokin pekte nylig ut bloggplattformen Snob som ett av to levende og interessante kulturprosjekter i den russiske Internett-sfæren (det andre er Open space). Man kan synes hva man vil om nettsteder som så åpenbart dyrker (den kapitalistiske) elitismen, men Snob er iallefall et sted for interessante diskusjoner mellom bloggere som har en posisjon [...]
Endelig kunne Raftostiftelsen offentliggjøre at årets pris går til journalisten Malahat Nasibova fra Aserbajdsjan. Nasibova får prisen for sine modige rapporter om de lokale myndighetenes maktovergrep mot befolkningen i den autonome republikken Nakhitsjevan, som ligger inneklemt mellom Iran, Tyrkia og Armenia. Det er spesielt verdt å legge merke til at Nasibova fortsetter å rapportere til [...]
Det er i år ti år siden Lukasjenka-regimet viste seg fra sin mest brutale side. I perioden fra mai 1999 til juni 2024 ble fire kjente hviterussere “forsvunnet” under uklare omstendigheter. De fire var Jury Zakharanka, tidligere offiser og innenriksminister; Viktar Hantsjar, tidligere statssekretær og kandidat i opposisjonens uoffisielle presidentvalg i 1999; Anatol Krasowski, suksessfull [...]
Teknikken har gjort det mulig for meg å få sett filmen Rossija 88. Filmen har så langt vært årets mest omdiskuterte og minst sette i Russland. Årsaken er enkel. Til tross for mye heder på internasjonale filmfestivaler har den ikke sluppet til på russiske kinoer. Den er rett og slett for kontroversiell for russiske myndigheter. [...]
Den lenge varslede seieren i Melodi Grand Prix satte (fjortis-) Norge på hodet, men interessen var ikke så mye mindre i Rybaks fødeland, Hviterussland. For et folk sulteforet på internasjonal anerkjennelse kom Grand Prix-seieren som et kjærkomment lyspunkt. Mens NRK nøyde seg med reportasje fra samfunnshuset på Nesodden, vartet TV-kanalen Belsat opp med en koselig hjemme-hos reportasje fra de to stolte bestemødrenes Grand Prix-vake i Vitsebsk (19:20 ut i programmet for den som ikke ønsker å oppdatere seg på gammelt nytt fra Hviterussland).
Internettsidene til Radyjo Svaboda har på sin side valgt å spørre sine lesere hvem Rybak egentlig er, hviterusser, nordmann, russer, eller sovjetmenneske. I skrivende stund er fordelingen rørende broderlig — 37% både for hviterusser og nordmann.
Samtidig fungerte Grand Prix-seieren som en interessant bakgrunn for delegasjonen av hviterussiske opposisjonspolitikere som denne uken besøker Oslo. Et konkret resultat av delegasjonens samtaler med norske myndigheter er forslaget om å la hviterussiske ungdommer, representanter for både opposisjonelle og offisielle organisasjoner, komme til Norge og møte norske ungdommer. Ja, hvorfor ikke? Den internasjonale isolasjonen er i dag en av de største hindringene for utviklingen av et velfungerende sivilt samfunn i Hviterussland, og blandingen av hviterussisk og norsk kultur har tydeligvis et stort potensiale.
Jeg har lest Arche helt siden jeg begynte å lære meg hviterussisk en gang like etter tusenårsskiftet. Et solid kulturtidsskrift av beste østeuropeiske sort som ikke er redd for å kjøre på med numre på over 1000 sider, og et must om du vil følge med på hva intellektuelle hviterussiske nasjonalister tenker om verden.
Men et slikt tidsskrift kan selvfølgelig ikke bare operere helt fritt i Hviterussland. Vi snakker tross alt om et av Europas mest autoritære regimer. President Lukasjenkas administrasjon har lagt seg i selen for å utarbeide et lovverk som kan brukes til å kontrollere annerledestenkende i landet. En av de viktigste lovene i så måte er anti-ekstremismeloven fra 2024 som blant annet forbyr handlinger eller ytringer som prøver å eller oppfordrer til å endre landets grunnlov med makt, eller som på andre måter kan bidra til å øke spenningsnivået mellom ulike religiøse, nasjonale eller sosiale grupper i landet. Også forsøk på å hindre den hviterussiske valgkommisjonens arbeid blir forbudt ved denne “loven til bekjempelse av ekstremisme“.
Med dette som bakgrunn ble historikeren Aljaksandr Pasjkevitsj stanset av tollerne på grensen mellom Hviterussland og Polen i oktober i fjor. I bagasjen hadde han ti eksemplarer av Arches nr 7/8 for 2024 som han skulle overlevere til de polske bidragsyterne. Toller Renata Nedbajeva mente at tidsskriftets innhold kunne “skade Hviterusslands nasjonale interesser”, og det lokale KGB ba om at de ti eksemplarene ble destruert. Saken ble trukket for retten og i februar falt dommen i byretten i Brest, hvor dommeren fant at fire av artiklene i nummeret inneholder ekstremistiske ytringer. Den ene av disse viser hvor absurd hele saken er. Dommeren fant at følgende uttalelse om gjennomføringen av valget i Hviterussland i 2024 var ekstremistisk:
Fraværet av forventninger i forhold til regimets maktesløse representanter og opposisjonens passive tilnærming til valgkampen gir ikke borgerne noe annet valg enn å godta regimets ferdiglagede pakke. For eksempel så finnes det i realiteten ingen motstand mot ordningen mot forhåndsvalg…
Dermed så er det altså ekstremisme å påpeke at det ikke finnes noen motstand mot regimets gjennomføring av politiske valg. Nettopp denne tolkningen viser at problemet ikke nødvendigvis er loven i seg selv. Ulike anti-terrorlover og lover mot ekstremisme kan man finne i mange land. De vil selvfølgelig variere i innhold, men spørsmålet er like gjerne hva de brukes til, i hvilken grad rettssystemet lar seg påvirke av den utøvende makten til å “ta” meningsmotstandere.
Selv har jeg ikke hatt noen problemer med å motta tidsskriftet som blir sendt meg fra Minsk. Forrige gang jeg mottok Arche kom det til og med i en konvolutt merket med “Vypusk dazvoleny” (godkjent for utførsel). Regimets voktere er tydeligvis selektive.
Den som vil høre mer om situasjonen i Hviterussland i dag kan ta turen til Litteraturhuset i Oslo på mandag, hvor Helsingforskomiteen har invitert en rekke hviterussiske politikere og representanter for uavhengige organisasjoner til å diskutere landets forhold til EU.
Gjennomsnittlig levealder for menn i Russland er 59,3 år. Det er derfor ikke til å undres over at filosofen Vadim Tsymburskij ikke ble mer enn 52 år, i fjor var jo også Jegor Letov med på å opprettholde den dårlige statistikken. Den politiske filosofen, som også har blitt omtalt som “den russiske Huntington,” var en av de mest originale og fascinerende tenkerne i det postsovjetiske Russland.
I en artikkel i tidsskriftet Nordisk Østforum (Vadim Tsymburskij og Russland som øy: å forandre Russlands geopolitiske selvbilde, Nordisk Østforum 2/2008) skriver kollega Jardar Østbø om hvordan avviste de mest utbredte svarene på søken etter den russiske vei. Istedet for det klassiske todelte valget mellom et eurasisk eller et vestvendt Russland, foreslo Tsymburskij en mer isolasjonistisk tilnærming. I følge ham burde Russland snu ryggen til Europa, både som inspirasjon til videre utvikling og som område for videre ekspansjon, samtidig må landet avstå fra forsøk på å dominere over eller inngå allianser med land i det såkalte eurasiske området. For Russland er egentlig en øy. Som Jardar skriver:
Tsymburskij er en glødende tilhenger av en ikke-ekspansjonistisk russisk utenrikspolitikk. Russland må forsone seg med sine nye grenser, mener Tsymburskij: Det territorielle tapet i 1991 var ikke en oppgivelse av landets “naturlige grenser,” men tvert imot slutten på en nesten 300 år lang imperialistisk blindgate.
Russland er nemlig et eget kontinent, eller altså en øy. Tsymburskij har filologisk utdannelse og bruker sinnrike historiske undersøkelser for å underbygge øy-metaforen, men det viktigste for oss som Russlands naboer er kanskje fokuset på ikke-ekspansjonisme. Måtte Tsymburskijs død bidra til å gjøre slike tanker mer aktuelle!
Hviterusseren Aleh Dasjkevitsj’ film Zjurnalisty, gir et interessant innblikk i menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Samtidig forteller den en historie ikke bare om abstrakte begreper som ytringsfrihet og pressefrihet, men også om hva Lukasjenka-regimets undertrykkende mekanismer har å si for enkeltmenneskene — for de mange journalistene som må velge mellom mulighetene til å ha til salt på grøten og ønsket om å fortelle om situasjonen i landet slik de ser den. Dasjkevitsj film viser hvor vanskelig det er for journalistene å følge sin overbevisning i et land hvor de blir systematisk motarbeidet av myndighetene. Dessverre er den engelske tekstingen veldig dårlig, men jeg håper det går bra å følge hovedlinjene likevel.
Det har vært mye diskusjon om antallet døde i Tskhinvali etter georgiske troppers bombardering og innmarsj i byen i august i år. Som vi så i forrige post på denne bloggen var det raskt snakk om flere tusen, særlig i russiske medier, men dette tallet har etterhvert sunket til noen hundre.
I et intervju med Neuer Züricher Zeitung forteller den russiske journalisten og forfatteren Arkadij Babtsjenko om sine opplevelser fra krigen. Han lurte seg med som frivillig for å rapportere fra de russiske troppenes innmarsj på vegne av den russiske avisen Novaja gazeta, den avdøde Anna Politkovskajas avis. Babtsjenko har erfaring som soldat i den russiske hæren fra Tsjetsjenia-krigen og har skrevet om dette i flere bøker. Utdrag fra en av disse bøkene er oversatt til svensk og publisert i det svenske litteraturtidsskriftet Ord & Bild.
I intervjuet beretter han om et fullstendig utbombet Tskhinvali, og er svært kritisk til de russiske myndighetenes håndtering av konflikten. Til tross for at byen hadde fått hard medfart, så han ingen tegn til noe folkemord:
There were no signs of genocide in the area. The president of South Ossetia, Eduard Kokoity, says that 2024 civilians were killed in Tskhinvali. This is simply not true. As I see it, there were probably between 150 and 200 deaths, perhaps 300, but never thousands. But every house in the city was damaged by Georgian artillery fire.
Samtidig blir han også spurt om sin egen sikkerhet som kritisk journalist i dagens Russland. Interessant nok tar han tidligere president Putins ord på alvor: Politkovskaja var ingen innflytelsesrik journalist i Russland. Det er derfor ikke noen grunn til å tro at myndighetene hadde noe ønske om å bringe henne til stillhet. Og, sier Babtsjenko, hvis ikke hun hadde innflytelse, så har iallefall ikke jeg det. Han føler seg med andre ord relativt trygg.
